Lillebrødre skal ikke ha odelen

Hvem viste at ei dyne, ei skjorte og en odel kunne være så frustrende? Både for hovedpersonen og leseren.

 Coveret viser to furete hender og tittelen er «Heim» av Johan.B.Mjønes.

Jørgen Heim nærmer seg slutten av livet sitt. Han ligger på sykehjemmet og er ikke alltid til stedet i 2017. Oftere og oftere finner hjernen frem minnene fra gården han vokste opp på og tingene han og broren fant på.

Vi blir med både på sykehjemmet der han prøver å snakke med personalet, men ikke greier det, og på gården der han har så lyst til å være som storebroren som får mye skryt av faren. Harald kommer til å bli en flott odelsgutt. «Det er gutten som kan jobbe i skogen». Men når Jørgen får prøve seg i skogen er han for svak til å felle trær og sovner fra bålet han skal passe på.

Dette er den beste boken jeg har lest på lenge. Journalisthjertet mitt blir sint og frustrert når vi er med Jørgen på sykehjemmmet og de ikke en gang kan gi han en bildetavle for å gjøre kommunikasjonen enklere!

Men jeg elsker avsnittene når vi får være med Jørgen til gården.

Vi kan komme for nær de voksne. Gud hjelpe oss om en snøball skulle treffe i nakken på en av karene som står og svetter med svans på isen, da venter det juling eller en brutal dukkert i isvannet før en skjelvende må forlate leken for å gå hjem til mor, hvor det venter en ujevn porsjon trøst og lusinger og tørre klær.

Heim s 181

Det virker fredelig samtidig at man får en trykkende følelse av at alle føler press fra et eller annet sted. Det ligger et enormt generasjonspress på alle Heim-mennene som har fått i oppgave å drive gården på gamlemåten. Både faren og bestefaren er innesluttede menn og store forbilder for guttene. Men bestefaren virker mildere enn faren. Kanskje fordi gårdspresset ikke ligger på han lenger, men på sønnen, og hans oppgave er å vise guttene alt han har lært.

Modernisering er et stort tema boken tar opp. Gårder som er blitt drevet i generasjoner kan da ikke legges om og drives på en annen måte? Stakkars den som prøver seg på det.

Jeg er også veldig glad i skrivemåten til Mjønes. Den er nesten stream of consciousness, men med lenger avsnitt på samme plass så man får en slags sammenheng. Noen ganger kan man merke at Jørgen roter sammen minner og kanskje ikke har lyst til å fortelle oss hele sannheten og det er dette som gjør boken så god. Jeg var aldri sint på Jørgen fordi han rotet sammen minner, for jeg vet at han gjør så godt han kan. Jeg ble så glad i Jørgen.

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste til alle ❤

2 kommentarer om “Lillebrødre skal ikke ha odelen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s