Hvordan driver du samtaleterapi med en som ikke snakker? Dette litt flåsete spørsmålet er hva Theo Faber, nyutdannet psykolog og hovedperson i «The Silent Patient, står ovenfor når han møter Alicia Berenson.
Boken er skrevet godt med drivende språk og spennende scener, som gjør at du ikke tenker på at plotet kanskje er en smule oppbrukt? Det er den klassiske motsetningen mellom den nye psykologen mot sine erfarne kollegaer i det etablerte psykatrienheten. Theo mener han kan få Alicia til å snakke fordi han er et «friskt pust» og derfor er mest oppdatert av sine kollegaer. Her kan man jo strengt tatt sette inn hvilket som helst yrke, Det er jo strengt tatt sånn en hver arbeidsserie starter. Grey´s Anotomy for eksempel.
Vi får også høre fra Alicia selv gjennom sin egen dagbok. Hun leser den selv gjennom boken, og selv om de oppdateringene også er spennende er det grep som er gjort mange, mange ganger før. Jeg ser for meg hvordan grepet ville ha blitt gjort i en tv-serie…Voice Over over hele linja…
Theos historie er også spennende, men kanskje gjort et par ganger før? Suprise, psykologen har en trøblete bakgrunn og ustabile foreldre, og det er derfor han valgte å bli psykolog. Etterhvert finner Theo også ut at den tidligere maleren Alicia kunne ha godt av litt kunstterapi, og at dette kanskje vil gi dem en pekepinn på hva det er hun ikke vil fortelle… Tenker at en førsteårs psykologistudent kunne ha funnet ut av det…
Jeg ble også litt irritert fordi den store avsløringen også er litt sånn «ja selvfølgelig», men grunnen til at jeg ikke skjønte det er fordi boka gir deg lite å holde fast i når det gjelder tidsperspektiv.
Min helt ærlige mening om boka er at den hadde gjort seg bedre som en episode av Criminal Minds, men hvis du vil ha en godt skrevet bok med litt oppbrukt plot og forsvinne inn i, er dette den perfekte boka for deg.
Lesehjerte 