NB: Det er sikkelig vanskelig å oversette SiFi fra engelsk til norsk når du ikke har sett hvilke valg den norske oversetteren har gjort i forhold til egennavn.
Når fienden har teknologi du ikke har så er det bare en ting å gjøre, gå i dekning bak fiendens linjer og ta med seg teknologien hjem. Det er i hvertfall logikken som blir brukt av Spensa Nightsade og resten av DDF. Det går sånn passe bra.
Når Alanik, en annen rase som også har Spensas evne til å dra til «ingensteds», krasjlander på Detritus, får Spensa vite gjennom denne evnen at Alanik skulle til en romstasjon «Starsight», for å trene til å bli en pilot for «Overmakten». Den politiske delen av fienderasen Krells samfunn. Dette gir DDF en fantastisk mulighet til å stjele hyperdrive-er, teknologien de gjerne skulle sett nærmere på. Så her er planen: Spensa blir Alanik gjennom Mbot teknologi, infiltrerer «Starsight» og stjeler en hyperdrive sånn at fly ingeniørene kan se nærmere på den. Enkelt nok sant?
Ja man skulle tro det. Men Spensa får livssynet sitt snudd opp ned når hun oppdager at det samfunnet Krell lever i er utrolig fredfullt og inkluderende. Det er på ingen måte det krigesamfunnet Spensa har hørt om fra andre på sin planet eller for den saks skyld; det hun selv har vokst opp i. Det sterkeste utrykket du kan høre fra en Krell er:
«So aggressive my my»
Spensa får ofte høre dette om seg selv. Kanskje ikke så rart når hun konstant prøver å overbevise seg selv om Krell prøver å skjule noe bak denne snillheten. Krell er heller ikke perfekte. Det viser seg at de har et politisk spill gående innad i regjeringen deres som utløser det som kommer til å bli spenningshøydepunktet i boken.
Det jeg likte med denne boken er de mange måtene Krell samfunnet virker å være inkluderende på. For eksempel får Spensa spørsmål om hvilken type landgang hun trenger for å komme seg ut av flyet sitt, og det virker som det er endeløse måter å gå på do på «Starsight», ut ifra hvilken anatomi man har. Det er også, til tider morsomt, å høre Spensas samtaler med Mbot eller sin egen tankerekker rundt Krell som fiender og hvor snill de egentlig er med henne.
Det negative er at jeg synes fortsatt det er litt forutsigbart her og der for dem som er har lest eller sett en del SiFi, men det er som jeg sa i den første bokens anmeldelse; det er en YA serie så det må man bare regne med.
Jeg gleder meg til neste bok allerede, selv om den mest sannsynlig ikke kommer før i 2021.
Lesehjerte 