Jeg er alltid like skeptisk når jeg leser bøker om sykdom. Spesielt når boken er en roman. Denne gangen fikk mine antakelser rett.
Hvis du ikke viste det så har jeg CP – Celebral Parese – en sykdom jeg er født med og har lært meg å leve med. Men et biprodukt av at man selv har en sykdom er at man blir ganske nysgjerrig på andre sin sykdom. I hvertfall er jeg sånn. Så da jeg fant denne boken, jeg fant faktisk filmen først, måtte jeg lese den. Litt slik som denne boken som til og med handler om den samme sykdommen som jeg har.
Madeline Whittier, 18, har hele livet fått vite at hun ikke kan gå ut i verden fordi den kan drepe henne. Hun har sykdommen «severe combined immunodeficiency» (SCID) som betyr at kroppen hennes ikke tåler luften og støvet utenfor. Hun har hatt det hele livet, og har som meg, lært seg å leve med det ved å lese bøker. Bøkene er hennes måte å oppleve verden på og samtidig tenke på andre ting enn sykdommen sin. Men så flytter den nye gutten Oliver, Olly, inn i huset ved siden av. Han like gammel som Madeline og veldig spennende, men hvordan kan de bli kjærester når Madeline ikke kan gå ut? Denne setningen gir en god oppsummering av hvordan Oliver påvirker Madelines liv:
“For the first time in a long time, I want more than I have.”
Det som er litt spennende er at det blir hintet om at dette har skjedd før når Madeline var yngre, men det blir ikke fulgt opp annet enn å bli nevnt en kanskje to ganger, og jeg synes det er litt synd.
Jeg liker virkelig hovedkarakteren i boken. Madeline minner meg veldig om meg selv på den alderen. Hun elsker bøker og pendler mellom følelsene av at livet er ok slik det er og at det regelrett suger at hun er syk. Same girl, same på den tiden.
En annen ting jeg liker er hennes forhold til moren og sykesøsteren som jobber for dem, Carla. Det viser seg etterhvert at det bare er de tre, og Carla drar hjem etter endt arbeidsdag. Faren og broren døde i en ulykke da Madeline var veldig liten. Så moren er den eneste familien hun har igjen, og motsatt. Det motsatte blir viktigst for plottet i boken og det jeg liker minst med denne boken.
Spoiler alert
Etterhvert stikker Madeline av fra huset hun alltid har vært stengt inne i, sammen med Olly og tenk det; hun dør ikke! Det blir til slutt avslørt at det er moren som har løyet for Madeline slik at hun får beholde henne hos seg, slik at hun ikke mister henne slik hun mistet broren og faren, Og det er her jeg synes boken rett og slett ødelegger for seg selv. Hvorfor kunne ikke Madeline ha hatt den sykdommen som ble snakket om gjennom hele boken? Hvorfor kunne hun ikke blitt dårlig ute i den virkelige verden slik at hun kunne lære seg å leve med sykdommen sin slik så mange av dem som faktisk er funksjonshemmet må? Hvorfor kan ikke vi få en helt vi kan forholde oss til fordi hun vet hvordan vi har det? Vi trenger det! Vi trenger representasjon vi også. I litteraturen, på TV og på film. Hvis Yoon hadde lyst til å fortelle om en mor i sorg og som gjør alt for å holde familien sin sammen, som er en viktig historie, så kunne hun ha skrevet den fra morens perspektiv. Det hadde blitt en mye bedre, og mindre skuffende bok. Funksjonshemmede tenåringer trenger også en rollemodell, og Madeline er det, helt til alt blir ødelagt når hun, ops, ikke har sykdommen allikevel.
Som dere kanskje skjønner så likte jeg ikke denne boken. Den hadde et fint plot helt frem til den ødeleggende slutten. Andre ting jeg ikke likte var at romantikken mellom Madeline og Olly fort kunne bli klisje og språket kunne fort bli for enkelt.
Man kan jo ikke like alle bøker i verden, og jeg liker ikke denne kjempegodt, men jeg vil oppfordre deg til å lese den selv og gjøre opp din egen meining 🙂
Lesehjerte 