Hvor er de nå-boken

Advarsel: Blanding av norsk og engelsk kan forekomme 😉

Harry Potter and the Cursed Child kjennes litt ut som en «Hvor er de nå»-bok om de kjente og kjære magiske ungene vi traff for første gang i 1999 her i Norge.

Bilde av: Harry Potter and the Cursed Child
Bildekilde: Googlebooks.

I denne boken er det Harry Potter (ja den Harry Potter) og Gulla Wiltersens sønn, Albus Severus,  som skal begynne på Galtvort.  Harry og sønnen har et ganske trøblete forhold seg i mellom, men det blir ennå verre når Albus blir plassert i Smygard av sorteringshatten (gasp!). Alle på skolen er forundret over at en Potter kan bli valgt til Smygarding. Albus er flau over det og føler han ikke har levd opp til farens forventninger til han. En ting som er bra med at Albus havner i Smygard er at han treffer og blir venn med Draco Malfangs sønn Scorpoius som er en boknerd av dimensjoner. Det er nesten som de oppgir feil mor på Scorpius, for hadde de ikke sagt noe så hadde jeg trodd han var Hermines sønn. Harry finner en Time-turner gjennom jobben sin som Albus får tak i. Scorpius har en morsom bemerkning når det gjelder time-turners:

No, (slightly grandly) it’s time that time-turning became a thing of the past. ALBUS: You’re quite proud of that phrase, aren’t you? SCORPIUS: Been working on it all day.”

Denne time-turneren fører Albus og Scorpio på eventyr, ikke ulike de Harry, Ronny og Hermine var på i sin tid.

Denne boken falt ikke helt i smak hos meg. Grunnen er nok at denne boken er ikke samme format som de andre. Den er et manus til et skuespill, og man mangler ganske mye av forklaringene rundt det som skjer. Man får et gledelig gjensyn med dem man ble så glad i som barn, for eksempel Hermine og Ronny og professor Mc Snurp, men de blir litt for flate karakterer i dette formatet.  Jeg blir også distrahert av å tenke på hvordan de har fått til alt det magiske på scenen. Boken føles liten selv om den er lang, 330 sider, og jeg mener at et skuespill gjør seg best på scenen. Jeg var av de ungene som ikke likte å lese «et dukkehjem» av Henrik Ibsen fordi jeg ikke skjønte hvorfor vi ikke heller kunne se stykket.

Det eneste som gjør meg sikkelig glad når jeg leser boken er at Nevelus Balle, stakkars gutt for et navn, har blitt lærer i botanikk på Galtvort. Hurra! Han har funnet sin hylle i livet. Uansett, i visse parti er boken bra og historien er det ikke noe å si på, men formatet synes jeg ikke passer i bokform. Du blir ikke slukt sånn som du blir av de andre bøkene. I alle fall fra bok fem for min del.

Nå skal det sies at jeg ikke kan påberope meg å være Harry Potter-fan på min hals, så det kan godt hende at blodfansen får mer ut av den enn det jeg gjorde.  Så hvis du er usikker, få tak i boken, gjerne lån den av en venn, men husk å lever den tilbake, og les litt. Kanskje du finner ut at du liker den. Det er egentlig et generelt råd som gjelder alle bøker 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s