Barndommens eventyr

Neil Gaiman tar deg med på et av de fantasifulle eventyrene man har glemt at man hadde som barn. Men det er ikke en barnebok. 

Bildekilde: Tatt selv

Toget er en fin plass og lese på, og i år som i fjor ble årets første bok lest på vei hjem fra juleferie. Følgesvennen min denne gangen var Neil Gaimans  «The Ocean at the End of the Lane».

Boken handler om en mann som kjører seg en tur i hjemtraktene sine for å slippe å dra i en begravelse. Når han kommer frem til gaten der han vokste opp begynner han å huske mer og mer av en ganske spesiel tid i barndommen. For som syv åring møter den navnløse fortelleren ei ellve år gammel jente, Lettie Hempstock. Lettie bor på gården i enden av gaten med moren og bestemoren, og det viser seg fort at alle de tre Hempstock-damene kan mer enn de fleste andre. Den navnløse gutten havner i trøbbel når moren begynner å jobbe igjen og ansetter den merkelige damen Ursula. Det skal fort vise seg at Ursula er et vesen fra en annen verden som fort må vises veien hjem. Det er det bare Hempstock-damene som kan gjøre.

Dette er en bok om barns syn på voksenverdenen. Den navnløse gutten sier ofte at han ikke forstår det de voksne gjør og at han egentlig ikke bryr seg, i hvert fall ikke der og da, da han var syv år.  Det er også en bok om barndommens magiske verden og jeg har ofte sittet og byttet side for hvem jeg syns har rett, Ursula eller den navnløse gutten. For eksempel er det en gang hun vil at han skal holde seg på eiendommen og ikke gå utenfor. Jeg lurte da på; er det hun som er slem eller er hun bare en voksen som vil at han skal være trygg? I denne boken er det barnets syn på ting som vinner og dermed blir det en ganske magisk bok om barndommens mange undringer og ting voksne ikke tilater seg. Som for eksempel å finne helt  egene veier fra A til B.

Det er definitivt en del konkret magi i boken også. Lettie Hempstock viser seg å være en heks og noen av de magiske vesnene vi møter i boken er rett og slett litt skumle og ekle. Gutten får blant annet noe litt skummelt i foten sin:

«The little hole beside it, in the arch of my foot, was new. It was where the sudden sharp pain had been, although it did not hurt. It was just a hole. I prodded it with my forefinger, and it seem to me that something inside the hole retreated». s.63

Skrivestilen er lett og sømløs og når man først kommer inn i historien og forstår prinsippene for den, da er den helt fantastisk å lese. Gaimans historie er en fin verden å gjemme seg i på toget fra Bodø til Trondheim.