I depresjonens boble

Esther Greenwood se ut som hun har alt hun kan ønske seg. Helt til depresjonen tar tak i henne.

Bildekilde: Amazon

I «The Bell Jar av Sylvia Plath får vi et innblikk i hvordan det er å slite psykisk på 50-tallet. Spørsmålet er kanskje om det har blitt bedre eller verre i dag. Esther er ei småbyjente som har fått sommerjobb i selveste New York City ved en av de store motebladene i byen. Hun drar på lunsjer med andre jenter og får oppleve både teater og kino, men når hun kommer hjem møter hun den berømmelige veggen. Hun forklarer det som om det er ei slik krukke som man har medisinsk avfall i som lukker seg rundt henne og at hun lever i ei boble. Hun blir sendt til forskjellige psykratiske sykehus og blir behandlet med det nyeste 50-tall pyskatrien kan tilby; elektrosjokk. Esthers problem er at alt føles kjedelig for henne og hun selv ikke er nok. En følelse det kanskje går ann å kjenne seg igjen i?

“When they asked me what I wanted to be I said I didn’t know. «Oh, sure you know,» the photographer said. «She wants,» said Jay Cee wittily, «to be everything.”

Det er som du kanskje skjønner en ganske dyster bok. Du føler at du forsvinner inn i glasskrukken med henne og kommer ikke ut igjen før på slutten av boken. Selv om jeg er helt i mot at bøker skal sensureres synes jeg i dette tilfellet at boken kunne ha en liten «trigger warning», altså noe i samme duren som man ser på amerikanske TV- programmer «Viewers descrestion is adviced» Det betyr rett og slett at noen kan føle at dette blir for sterk kost for dem. Jeg har ikke selv opplevd det hun har skrevet om  i boken, men føler vel at vist det skulle komme i noens hender som har opplevd mye av det samme kan det bli litt for tungt. Men det er jo selvfølgelig også lov og slutte å lese. Dette er ei utrolig sterk bok som er vært å lese. Det eneste som er så synd er at det er Plaths eneste roman. Jeg skulle ønske hun hadde skrevet flere for dette ga mersmak.