I Ola Jostein Jørgensens novellesamling «Ingen drømmer om Oslo» er det byen som er temaet, men hver novelle er hvert sitt eget lille univers.
Det er som forfatteren selv sier: «Det finnes millioner av historier i denne byen, dette er ti av dem».
På det menneskelige planet er novellene veldig fine. Noen av dem tar for seg hverdagslivet, men slenger noen unaturlige momenter inni det. For eksempel en snakkende hund. Det er disse novellene jeg liker best.
Hunden er en novelle om en mann som må passe en hund som er blitt fraktet fra Budapest til Norge mens hun som fraktet han forsøker å finne et nytt hjem til han. Det er både morsomt og litt finuelig hvordan hunden snakker om sitt eget liv og hva den liker og ikke liker med å være vanlig hund i Norge. Hunden er, blandt annet, i hundre fordi han får hente pinner.
Jeg er også veldig glad i «Inn i folkemengden» fordi den er så skjør, om et par som prøver å komme nært hverandre igjen etter det forferdelige som skjedde i Oslo i 2011.
Jeg synes også det er veldig sjarmerende det han har gjort i «Oppvåkningen», tatt inspirasjon fra Borges «Pierre Menrad forfatteren av Don Quijote» og skrevet en novelle om en fyr som våkner opp i Oslo uten å vite hvem han er, skrevet i listeform.
Det er ingen av novellene jeg ikke likte på en eller annen måte. Derfor er det eneste jeg ser som trekker ned at den handler om en by jeg selv ikke kjenner så godt. Så når han begynner å snakke om hvor de forskjellige folkene går, følger jeg ikke helt med, men det er vel ulempen med å ikke bo i hovedstaden. Det er jo uansett min egen uvitenhet som spiller inn og ikke noe forfatteren kan klandres for.
Lesehjerte 